Villhund #0,04 #0,05 #0,06 og #0,07 ble lansert på 19. februar 2022 på IMIR/RIMI: Konsert med Tørrfall og en samtale mellom Brita Strand Rangnes og Arild Rein.
Villhund #0,06 inneholder et liveopptak av Tørrfall, 12.12.2020. «Tørrfall play psychedelic water music. They bring the sounds of foghorns, sirens and crashing waves to your door. Tørrfall are Thore Warland (drums, electronics), Kristoffer Riis (guitar, bass) and Nils Erga (drones, vocals).»
Villhund #0,05: I Buddhas avtrede, utdrag fra mine samtaler med Vidkun Rage, av Helge Thornes.
Villhund #0,04: Arild Rein, Domestiserte dyr forklart for barn og vaksne.
Bøkene er til salgs på Consulatet i Stavanger, Tronsmo i Oslo, i direktesalg
og er ellers tilgjengelig gjennom denne siden.
Villhund #4 Jonathan Swift: ‘Et moderat forslag’ (1729).
Oversatt av Knut Olav Homlong og Brita Strand Rangnes.
Hør om ‘Et moderat forslag’ med blant annet Mímir Kristjansson på ‘Verdibørsen’ på NRK (fra 33:13).
Et moderat forslag er et dypt ironisk skriftstykke i den satiriske tradisjonen etter de romerske forfatterne Juvenal og Tertullian. På retorisk brilliant vis lokker Swift leseren til å tro at teksten hans er en undersøkelse av de sosiale forholdene hos de underprivilegerte i Irland.
Irland, Englands første koloni, har levd under engelsk overherredømme i århundrer da Swift skriver sin tekst. Det store flertallet av befolkningen er katolikker, som er fattige og ved lov utestengt fra maktposisjoner. Den eneste måten å oppnå politisk innflytelse på er å konvertere til protestantismen og være lojal mot den engelske kronen. Blant katolikkene råder fattigdom, sult og sykdom, og barna lider og vokser opp under svært kummerlige kår. Swift regner ut hvor mange barn dette gjelder, hvor mye barna koster foreldrene og staten, og hvor lite det potensielt gir igjen om de blir solgt som slaver. Så skrur Swift skrustikken til. Løsningen på sult- og fattigdomsproblemet, det ‘moderate’ forslaget hans, som logisk følger tankegangen hans, og som han mener ingen bør ha noe å innvende mot i det hele tatt, er overraskende og sjokkerende: «En svært opplyst amerikaner jeg kjenner i London, har forsikret meg om at et friskt lite barn som har blitt riktig ammet, ved ettårsalderen utgjør en særdeles delikat, næringsrik og sunn matvare, enten det brukes i gryteretter, stekes, ovnsbakes eller kokes, og jeg er ikke i tvil om at det også vil være like velegnet i frikassé eller ragu.»
Villhund #0,02 Andreas Soma: ‘Grand Excelsior Principi di Savoia Tubus’ ble lansert 21. september 2019 på RIMI/IMIR i Stavanger. Den inneholder 24 tegninger (pipes and tubes).
Alt er rør. Kloakksystem, avløp. Olje og gass. Turbiner og vannkraft. Sement- og betongproduksjon. Blodårer og tarmsystem. Tuba, trompet, tverrfløyte, orgelpipe. Penis og vagina. Pistol, gevær, kanon. Ledninger, stolper, industri, sigarett, sirener og slanger. Liv og død.
Se også på Andreas’ Somas nettside.
Contemporary Art Stavanger intervjuet Andreas om boken og mer.
På arbeidernes kampdag i 2019 lanserte Villhund sin tredje utgivelse:
Paul Lafargues ‘Retten til latskap’ (Le droit à la paresse) fra 1883.
Retten til Latskap (1883) er Lafargues mest kjente og beryktede skriftstykke, hvor han går til frontalangrep på borgerskapet (og kapitalistene) ved å latterliggjøre en av deres kjerneverdier: arbeidsetikken, ved å hevde at arbeid ikke er et gode og en berikelse, men en pest og en plage som gjør arbeideren om til en (lønns)slave. Det er ikke bare borgerskapet (og kapitalistene) Lafargue svinger sin pisk over, men like mye arbeideren som begjærer sin egen ufrihet, sitt eget slaveri og sin egen underkastelse på masochistisk vis ved å kreve ‘rett til arbeid’. Resultatet av dette umettelige begjæret etter arbeid skaper i sin tur en overproduksjon av varer som markedet flommer over av. Dette vareberget må kapitalistene finne et marked og en avkasting for. Men om markedene er fulle, vil opphopingen av varer – og desperate vareeiere – til slutt ende i handelskrig. Svaret på (det destruktive) begjæret etter arbeid, er å hevde at arbeid ikke er et gode en skal begjære, men en forbannelse som skaper lidelse både for kropp og sjel, og som er noe en bør unngå for enhver pris. Disse tankene var selvfølgelig uholdbare for borgerskapet (og kapitalistene), men òg for arbeidsorganisasjonene som i 1848 kjempet fram ‹Retten til arbeid›, som ‹Retten til Latskap› er en polemikk mot.
Om mennesket i det hele tatt skulle arbeide, hevder Lafargue, er det ikke mer enn maks tre timer per dag. Resten av arbeidet skulle maskinene, disse ‘nye slavene’ ta seg av. Menneskene har viktigere ting å ta seg til (under sin knapt tilmålte tid på jorden) enn å arbeide – enn å være frivillige slaver for kapitalistene. Som retten til lediggang, glede og frihet – retten til å være lat.